Ukens festmiddag
Uke 52
Tekst om ukas festmiddag
Uke 51
Tekst om ukas festmiddag
Uke 50
Tekst om ukas festmiddag
Uke 49
Tekst om ukas festmiddag
Uke 48
Tekst om ukas festmiddag
Uke 47
Tekst om ukas festmiddag
Uke 46
Tekst om ukas festmiddag
Uke 45
Tekst om ukas festmiddag
Uke 44
Tekst om ukas festmiddag
Uke 43
Tekst om ukas festmiddag
Uke 42
Tekst om ukas festmiddag
Uke 41
Tekst om ukas festmiddag
Gode, gamle kolleger...
Noen av oss er heldige, fordi vi har hatt arbeidsplasser som har gitt varig vennskap.
Jeg var überheldig da jeg i sin tid ble ansatt som journalist i Dagbladet. Det var drømmejobben, den gang. My finest hour, pleier jeg å si.
Avisa var en arbeidsplass full av spennende og flinke folk jeg hadde stor respekt for, så opp til, kunne strekke meg etter og lære av. Det ble mange morsomme og utviklende år i Akersgata, før jeg fant andre oppgaver. At jeg valgte et annet arbeidsliv etter hvert, hadde ikke med arbeidskollegene å gjøre. Det var topp folk, som jeg savnet idet jeg innleverte nøklene mine. Noen var blitt gode venner i årenes løp, andre bestemte jeg meg for å holde fast ved.
Og lykken var stor da den kuleste jentegjengen i avisa inviterte meg inn i klubben sin. Den er i seg selv et lite stykke pressehistorie – som møtes helt regelmessig fortsatt. så derfor nyter jeg godt av disse kollegenes inn- og oversikt, kunnskap, humør, hukommelse og fortsatte engasjement.
Nylig var det min tur – og disse damene fortjener topp service og den beste mat jeg kan klare. Jeg legger meg litt i selen, for å glede.. Noen ganger gjør vi jo det, ikke sant? Noen ganger er det ekstra morsomt å ha gjester.
Menyen ble slik:
- Gulrotsuppe med burrata
- Salat med grønnkål-chips, grillet halloumi og parmesandressing
- Kalveskank med poteter stekt i andefett
- Bringebærsorbet med prosecco
Plutselig søndagsmiddag?
Jeg har startet en liten kampanje blant mine venner – «Ta spontaniteten tilbake» heter den. Plutselige innfall er visst ikke så populære lenger – de går ikke ihop med travle kalendere. Men jeg gir meg ikke – jeg inviterer folk på kun timers varsel – eller står på døra til venner uten forhåndsvarsel. Syns det er et selvstendig poeng å rykke folk ut av planmessigheten.
Og forunderlig nok er ikke folk så opptatt som man skulle tro. Det opplever jeg ofte. Som nylig – da jeg ryddet i fryseren, og fant fine reinsdyrfileter, som egnet seg godt til en høstsøndagsmiddag. Da var det ikke vanskelig å skaffe gjester.
Kjøleskapet inneholdt andre fine saker også: Den greske osten halloumi (En favoritt. Derfor har jeg den ofte i hus. Eller – jeg er nok en ostenerd – og har alltid litt for mye ost der), mascarpone og pecorino, ripsgelé, litt salat, litt fløte – og gode poteter en god venninne dyrket i sommer, og forærte meg. Fant til og med viltkraft!
Ja – og så var det disse eplene da, som ikke lenger så fristende ut, men som absolutt måtte spises.
Da var vi langt på vei mot en deilig høstmiddag –Og jeg fikk nok en gang bekreftet det jeg alltid opplever – jeg angrer aldri på en middagsinvitasjon! Spontaniteten lenge leve!
Menyen ble slik:
Grillet halloumi
Reinsdyrfilet med ostegratinerte bakte poteter
Eplemuffins til kaffe
Hjerterdamene
Vi har møtt hverandre omtrent månedlig i ca. 30 år!
De betyr mye i mitt liv – for en sånn bestandighet betyr at de har vært med på alt som er viktig i mitt liv, fra barnefødsler til dårlige hårfrisyrer. De husker mamma – og gamlekjærestene.
Vi reiser sammen. Sparer våre månedlige 300 kroner, og vipps – så har vi råd til New York, Cannes eller Firenze. Eller hytta – som kanskje er de aller best. I New York må vi sminke oss – på hytta gjelder Raggsokkloven: Minst mulig jåleri, mest mulig komfort.
De er det jeg litt vakkert kaller mine livsvitner – de har vært med på den vokse delen av livsseilasen – og kjenner meg så inderlig godt. Sånne damer må man ta godt vare på, kan ikke forstille meg for dem.
Vi møtes offisielt for å spille bridge – men det hender vi ikke får tid til et eneste spill, vi har ofte alt for mye å snakke om, for mye å oppdatere – og – alt for mye god mat. Vi liker kjøkkenet som arbeidssted alle fire, Sist var det min tur.
Og slik så menyen ut:
Skalldyrpasta
Salat med marinert kylling, vannmelon og feta
Plommepai
Maks smak - minimal innsats
Jo da – jeg elsker å lage mat. Elsker å lære en ny teknikk, retter som tar tid, og som krever oppmerksomhet og gode råvarer
Men for å være dønn ærlig:
Jeg elsker kanskje en smart idé enda mer.
Hva mener jeg med en smart idé? Maks smak, med minimal innsats.
Der er noen retter jeg har hatt med meg gjennom livet, som alltid gjør lykke, uten at jeg knapt har vært innom kjøkkenet.
Er det lov å være så lat?
Selvsagt er det det. Ingen av oss har konstant overskudd. Så på de latere dagene tyr jeg til min hemmelige liste med de enkleste oppskrifter. Men altså – fortsatt er kravet at det skal smake godt.
Der kompromisser vi ikke!
Innsatsen her med denne fire-retters (!) menyen begrenser seg primært til å åpne bokser og flasker, med unntak av litt kutting av laks, hvitløk og ingefær, og urter til sashimien.
Det er helt sant.
Meny:
Ren kraftsupppe med vodka
Lakse-sashimi med varm olje
Varmet ost med rips
Sorbet med prosecco
Litt spontant? Angrer aldri
Fest, og fest. Noen ganger vil jeg bare se noen folk, uten å legge all verdens penger, innsats og tid i kvelden. Noen naboer, kanskje? En slektning det er litt lenge siden jeg har sett. En venninne, som egentlig har større behov for prat og vinglass enn en stor middag. Det handler egentlig bare om å gidde å ta den telefonen, som jeg aldri angrer på, når jeg har tatt den.
Da tenker jeg veldig ofte salat og kylling. Tenker veldig ofte litt ost. Kanskje sjokolade til kaffen?
Og vips – der ble det en fin liten meny. Vips – der ble det en fin kveld,
Meen – hvis du har litt overskudd, likevel? Da anbefaler jeg denne nøttepaien til osten, altså.
Meny:
Grønnkålsalat. med egg
Pankostekte kylling biter med sriracchamajo
Pinjekjernepai og gorgonzola
For en fredagskveld!
Jeg skjønner at jeg er inne på noe, når mine sønner sukker «dette var digg, mamma» – helt uten at det står på kjøtt eller fisk på menyen.
Det skjer oftere og oftere at grønnsakene spiller hovedrollen hjemme hos oss.
Altså – jeg starter ofte middagene mine med å servere brød og noe godt til. Brødet er som ofte en nystekt focaccia, og tilbehør kan være pesto, ulike dip’er, oliventapenader. osv. I det siste er jeg blitt vilt begeistret for padron-pimientos. Små grønne, spanske paprika, som skal stekes, eller friteres. Min venn Totto Tofte, om driver restauranten Barramon på Mathallen Vulkan i Oslo, har lært meg at de blir aller best om man friterer dem i solsikke-, raps- eller maisolje. Kvier du deg for å fritere, går det bra å steke dem i olje også. De skal ta farge, og skrumpe inn. Og de smaker så godt med skinker til. (Litt valgfritt kjøtt er alltid ok)
Etter denne forsmaken byr jeg på noe av det aller, aller beste jeg vet: Grønnsakstempura. Veldig få som kan stå for det, har jeg merket meg. Denne oppskriften er i tillegg veldig enkel. Klarer jeg – klarer du.
Og Auberginene er skikkelig gode, med morsomt følge – rosiner og peanøtter. Høres det ikke fristende?
Til dessert? Noe av det beste jeg vet: søt pai, med salt karamell, valnøtter og vaniljeis – eller kanskje pisket krem?
Meny:
Focccia med parma- eller serranoskinke og pimientos de padron
Tempuragrønnsaker
Aubergine med syltede rosiner og peanøtter
Pai med salt karamell, valnøtter og iskrem
Fristende fiskefredag
Jeg tilhører ikke «taco-fredag»-generasjonen, selv om tacos kan være riktig digg, selvsagt. Men er du ikke enig? Dagens fiske-tilbud er da enda bedre?
Vi er nok i godt selskap – alle vi som kutter litt ned på kjøttforbruket, av ulike grunner. Jeg er så glad i rå fisk, sushi og tunfisk og slikt. Men jeg leter også etter andre morsomme varianter.
Min erfaring er at mine gjester blir akkurat litt lykkeligere enn vanlig når jeg setter dagens meny på bordet:
• Laksetartar med chips og syltet agurk
• Hvalcarpaccio med ruccola, wasabimajones og ristede pinjekjerner
• Papaya med koriandersukker og lime
Velbekomme!
Storfamilien
Dere er helt sikkert mange som har det som oss – storfamilien møtes om sommeren. Det blir ikke koseligere enn det. Men i våre dager består familien ofte av medlemmer med ulike diett-regler. Det tar vi selvsagt hensyn til.
Bare litt hyggeligere med buffet da, syns jeg, så hver og en kan forsyne seg, og slippe å forklare seg om hva man legger på tallerkenen – enten det er allergier eller selvvalgte restriksjoner. Derfor ble pølsefesten vår like mye en grønnsaksfest. Her nøt alle det de ville – enten det var pølser fra Annies pølsemakeri på Ringebu eller grønnsaker fra Coop i L
Gøril Wiker
Matentusiast, kokebokforfatter, fjernsynskokk, journalist og etter hvert hotellvertinne, kommunikasjonssjef i både Widerøe og Norsk psykologforening. Gift med Petter og mor til Jens Johan og Gudmund. Forfatter av «Leve livet», «Lyst på livet», «Søtt og salt». Har også utgitt «Tanken som teller, små huskeregler for livets utfordringer» Aschehoug, 2006.